onsdag 11. mars 2009
kl.
04:52
|
Norsk språkhistorie:
Fra urnordisk til norrønt:
Urnordisk er det vi kaller det felles skandinaviske språket som også det norske språket har utviklet seg fra. Det ble brukt det første tusenåret etter Kristus. Fram mot vikingtiden endret språket seg og ble enklere. Det oppstod et skille mellom en vestlig grein som kalles norrønt, og en østlig grein som skulle bli svensk og dansk
Gammelnorsk (ca.700-1350):
Norrønt var snakket og skrevet i Norge og i områder der vikingene stiftet nye samfunn (Island og Færøyene). Gammelnorsk er betegnelsen på det språket vi brukte i selve Norge og som tidlig utviklet seg til ulike dialekter.
Mellomnorsk (ca.1350-1525):
På slutten av 1300-tallet fikk først Sverige og deretter Danmark en mer dominerende stilling i Norden. Det norske språket ble mer blandet og systemet ble enklere. Det er dette nye språket som blir kalt mellomnorsk. Det danske språket som før hadde vært dominerende, ble enerådende i 1536. Talespråket ble enklere og det ble endring i ordforrådet tok opp mange tyske låneord.
Dansk – eneste skriftspråk i Norge (ca.1500-1850):
På denne tiden var det dansk nordmennene lærte å lese. Mye av grunnen til dette skyltes at Bibelen kom på dansk i 1550. På 1600-1700-tallet utviklet det seg et danskbasert overklassespråk – de hadde norsk uttale som skiftet med landsdelene i munnen på norske embetsmenn
Ca 1800 snakket et par prosent av det norske folket dette språket, for det meste embetsmenn. Noen kjøpsmenn og godseiere brukte også dette språket. Resten av landet snakket dialekter.
I 1814 ble Norge skilt fra Danmark og ble bundet til en løsere union med Sverige. Dansk fortsatte å være skriftspråket og Grunnloven var også på dansk. Fra 1830-talet var den diskusjon om Norge skulle få sitt eget språk siden de nå var en egen nasjon. Det var ulike meninger om hvordan dette språket skulle være….
Ivar Aasen – nynorsk:
Den ene retningen ville ha et skriftspråk som bygget på dialektene. Mannen som grunnla denne retningen het Ivar Aasen (1813–1896). Han gjorde undersøkelser av grammatikk og dialektene og lagde en ordbok i 1850. Han lagde også en bok der han samlet tekster på ulike dialekter og tilføyde noen tekster på en foreslått fellesform for dialektene. Dette kalte han for landsmål. På slutten av 1850-årene begynte andre å skrive på landsmål og i 1885 ble det likestilt med dansk. I 1929 fikk språket navnet nynorsk etter stortingsvedtak.
Knud Knudsen – bokmål:
Den andre retningen var å fornorske det danske skriftspråket. Hovedmannen for dette var Knud Knudsen (1812-1895). Han ønsket å få norske uttaler danske hadde blitt sett på som finere. Han ville basere uttalen på det uformelle talemålet til de høyere klassene. I 1907 ble dansken i Norge reformert slik at norske trekk var obligatoriske. Språket ble nå kalt for riksmål, men i 1929 skiftet det navn til bokmål.
Bokmål og nynorsk i dag:
Bokmål er det de fleste i Norge bruker (ca.85-90% av befolkningen), men dette gjelder skriftspråket. I tale er det mye færre siden det er så utbredt med dialektbruk. Nynorsk blir brukt i skrift av 10-15 %, for det meste på Vestlandet. Språket blir også påvirket av andre språk, men dette skal --------------------- snakke mer om.
http://språkråd.no/Politikk-Fakta/Fakta/
http://www.hum.uit.no/a/svenonius/lingua/structure/about/in_no/om_no.html
http://www.arild-hauge.com/norroent.htm
Fra urnordisk til norrønt:
Urnordisk er det vi kaller det felles skandinaviske språket som også det norske språket har utviklet seg fra. Det ble brukt det første tusenåret etter Kristus. Fram mot vikingtiden endret språket seg og ble enklere. Det oppstod et skille mellom en vestlig grein som kalles norrønt, og en østlig grein som skulle bli svensk og dansk
Gammelnorsk (ca.700-1350):
Norrønt var snakket og skrevet i Norge og i områder der vikingene stiftet nye samfunn (Island og Færøyene). Gammelnorsk er betegnelsen på det språket vi brukte i selve Norge og som tidlig utviklet seg til ulike dialekter.
Mellomnorsk (ca.1350-1525):
På slutten av 1300-tallet fikk først Sverige og deretter Danmark en mer dominerende stilling i Norden. Det norske språket ble mer blandet og systemet ble enklere. Det er dette nye språket som blir kalt mellomnorsk. Det danske språket som før hadde vært dominerende, ble enerådende i 1536. Talespråket ble enklere og det ble endring i ordforrådet tok opp mange tyske låneord.
Dansk – eneste skriftspråk i Norge (ca.1500-1850):
På denne tiden var det dansk nordmennene lærte å lese. Mye av grunnen til dette skyltes at Bibelen kom på dansk i 1550. På 1600-1700-tallet utviklet det seg et danskbasert overklassespråk – de hadde norsk uttale som skiftet med landsdelene i munnen på norske embetsmenn
Ca 1800 snakket et par prosent av det norske folket dette språket, for det meste embetsmenn. Noen kjøpsmenn og godseiere brukte også dette språket. Resten av landet snakket dialekter.
I 1814 ble Norge skilt fra Danmark og ble bundet til en løsere union med Sverige. Dansk fortsatte å være skriftspråket og Grunnloven var også på dansk. Fra 1830-talet var den diskusjon om Norge skulle få sitt eget språk siden de nå var en egen nasjon. Det var ulike meninger om hvordan dette språket skulle være….
Ivar Aasen – nynorsk:
Den ene retningen ville ha et skriftspråk som bygget på dialektene. Mannen som grunnla denne retningen het Ivar Aasen (1813–1896). Han gjorde undersøkelser av grammatikk og dialektene og lagde en ordbok i 1850. Han lagde også en bok der han samlet tekster på ulike dialekter og tilføyde noen tekster på en foreslått fellesform for dialektene. Dette kalte han for landsmål. På slutten av 1850-årene begynte andre å skrive på landsmål og i 1885 ble det likestilt med dansk. I 1929 fikk språket navnet nynorsk etter stortingsvedtak.
Knud Knudsen – bokmål:
Den andre retningen var å fornorske det danske skriftspråket. Hovedmannen for dette var Knud Knudsen (1812-1895). Han ønsket å få norske uttaler danske hadde blitt sett på som finere. Han ville basere uttalen på det uformelle talemålet til de høyere klassene. I 1907 ble dansken i Norge reformert slik at norske trekk var obligatoriske. Språket ble nå kalt for riksmål, men i 1929 skiftet det navn til bokmål.
Bokmål og nynorsk i dag:
Bokmål er det de fleste i Norge bruker (ca.85-90% av befolkningen), men dette gjelder skriftspråket. I tale er det mye færre siden det er så utbredt med dialektbruk. Nynorsk blir brukt i skrift av 10-15 %, for det meste på Vestlandet. Språket blir også påvirket av andre språk, men dette skal --------------------- snakke mer om.
http://språkråd.no/Politikk-Fakta/Fakta/
http://www.hum.uit.no/a/svenonius/lingua/structure/about/in_no/om_no.html
http://www.arild-hauge.com/norroent.htm
Lagt inn av
Benjamin
